Snurk

Bilde-snurkEt par uker etter at jeg hadde jeg meldt meg som hjelper i Pinnsvinhjelpen ringte telefonen.
Jeg satt i tattoveringsstolen da det ringte. Et lite pinnsvin var helt utsultet og virret rundt på egenhånd nær en sti i Langevågen. Stakkaren trengte hjelp.
Noen timer senere dro jeg for å hente lille Snurk som var tullet inn i et lite teppe. Stakkaren var ikke større en at hun passet i håndflaten min, bare 150 gram stor. Dehydrert, full i flått og så ikke ut til å klare seg mye lenger. Hun fikk den første tiden sukkervann med sprøyte og oppbløtt valpemat satt fram i buret. Flåttene var heller ikke enkle å fjerne da det var skummelt og la «mamma» ta på magen og bena med det første. Tullet inn i et håndkle med en varmeflaske for å slippe å bruke noe energi på å holde seg varm lå Snurk og ventet på å bli bedre. Lille Snurk var egentlig for liten til å tåle medisinen den lille kroppen trengte, men det var et valg mellom å gi det et forsøk eller å vente på at hun skulle sovne inn. Hun hadde parasitter som stjal all maten til den lille kroppen, og hadde hun ikke blitt tatt med inn den kvelden hadde hun nok ikke klart seg mye lenger.

Dagene gikk med overvåking av lille Snurk, og det virket til å gå mot det bedre. Så plutselig en natt våknet jeg av at den lille saken bråket noe helt utrolig. Det viste seg at det morsomste hun visste var å ommøblere den lille hybelen hun hadde fått. Snurk skulle klare seg. Hun ble større, men det var først når hun fikk høre om at det nå var slutt på å sette ut pinnsvin for vinteren at hun virkelig gomlet i seg og nådde ideal vekten sin. Nå ligger Snurk for tiden i en gammel eselbås sammen med en kompis og sover mens de venter på at våren skal komme og de skal få et nytt forsøk på livet ute i det fri.