Gutten Vegard og pinnsvinet Zoe

Det begynte å bli kaldere i luften her i Voss, og jeg la meg under en hekk. Det ble bare kaldere og kaldere om natten. Jeg fant ikke noe mat, for det var ikke noen insekter i bakken og jeg ble svakere og svakere. Etter noen dager begynte jeg å føle meg virkelig syk og dårlig, fikk vondt i magen av det lille jeg hadde funnet som jeg hadde spist. Det var så kaldt.

En dag var det sol så jeg krabbet ut på en plen for å få varme. Plutselig var det noen som snakket, det var mennesker som sto over meg. To små og en stor person. Det var en av de små som heter Vegard som snakker til noen som heter Mamma. Jeg ble kjemperedd, og ville gjemme meg, men jeg var så svak. De plukket meg opp, la meg i en eske og satte meg på verandaen. Så ringte den store til noen og da fikk det store mennesket beskjed om å ta meg inn. Det var veldig skummelt inne, masse lyder og lukter. Det store mennesket kom med to deilige varmeflasker. Åhhhh det var så godt. Jeg la meg godt inntil og sovnet. De små menneskene var også der, men jeg bare sovnet fra de også. Så kom den store tilbake igjen og plukket meg opp, enda jeg sov så godt. Hun hadde noe rart som hun prøvde å få inn i munnen min, så ut som en liten rett pinne. Jeg ville ikke først, men det var vann som var både søtt og salt. Det var godt. Så la de meg ned i kassen igjen, sammen med mat. Jeg spiste og spiste, så sovnet jeg midt i matfatet. Det var så deilig å være varm og mett. Sånn lå jeg en lang stund. Det lille menneske som het Vegard kom og så mye på meg og passet på. Det var så trygt.

Plutselig blir jeg løftet opp igjen og det har kommet to andre store mennesker der, fra noe som het Pinnsvinhjelpen. Jeg ville helst at Vegard skulle være der for han likte jeg så godt. Da ble jeg så trygg for jeg visste at han ville være snill mot meg. Og dette var skummelt. Jeg ble satt inn i noe som bråkte og luktet fælt, det var en bil. Vi skulle til et sted som het Bergen, hvor nå enn det måtte være. Vi kjørte mange timer, og de sa det var sent, at klokken var 02.30. Plutselig var vi fremme og jeg fikk en ny kasse som hadde gitter, og en boks med masse opprevet papir. Åhhh så deilig, jeg gikk rett inn og la meg sovnet med en gang. Mennesket sa at klokken var 03.00 så nå fortjente jeg å få hvile. Men jeg savnet Vegard, han var så snill mot meg.

Det store menneske ga meg masse deilig vann, slik jeg hadde fått hos Vegard. Så snakket hun i telefon igjen. Lurer på hvem de snakker til. Men så sa hun “Hva, har Vegard donert alle sparepengene sine?” (Da spisset jeg ørne for det navnet kjente jeg jo) “300 kroner, det er mange penger” sa mennesket. “Hvor gammel sa du han er?” Menneske var stille en stund. “Fem år! Da er 300 kroner veldig veldig mye penger. Vegard er et veldig, veldig stort lite menneske, sånt står det respekt av,” sa mennesket.

Jeg er ikke sikker på hva det betyr, men mennesket jeg er hos nå så på meg og sa “Vet du hva Zoe? Vegard, han som fant deg, har gitt alle pengene sine til Pinnsvinhjelpen. Han er en liten gutt, men med stort hjerte og han er fem år” Hva betyr det tenkte jeg? Så snakket hun mer med noen i den telefonen, hun sa noe om medisiner og dyrleger, lurer på om hun ikke snakket noe om mat også. Mennesket ser veldig glad ut, det virker som om det er noe hun er veldig, veldig glad og takknemlig for.

Det er vi andre i Pinnsvinhjelpen også. Tusen takk Vegard, for både hjelpen med Zoe og støtten din. Det kan redde flere pinnsvin og det er penger til medisin og veterinær. Tusen, tusen takk!